Nok et år...

Siste året har vært preget av slit og savn, kort fortalt. Skaderehab, 15 eksamener, farvel, ferie, skade, 22. juli, farvel, nytt land, savn, operasjon, hjem, gjennsyn, tilbake, savn. Kort fortalt. Nå er forhåpentligvis meste parten av slitet ferdig. Forhåpentligvis er jeg ferdig med akillesbetennelser og skader for en laaaang stund nå.

Det siste halve året har blitt tilbrakt i Gunnison, Colorado ved Western State College. Der har det blitt mange nye venner, mer trening, mer struktur, og masse lekser. Når man flytter til et land som USA merker man hvor godt det er å bo i Norge. Det er noe med det at man merker ikke hvor mye man liker en ting før man mister det. Merkelig nok er det ikke slik i USA - der er folk strålende fornøyde - de bare vet ikke at alt kunne vært så mye, mye bedre om man faktisk begynte å bry seg om andre. Mange er meget selvoptatte - og vil heller betjene pengene selv - alle vet jo at det ender med at pengene da brukes på en selv. Synd, trist, leit.

Jeg har også fått øynene opp for landeveissykling. En fin sport hvor man blir bedre kjent med området rundt en. Det er som å fly over veiene og leke super-rask bil til tider. Morro.

Forhåpentligvis går alt lettere etter hvert, når jeg får begynt og løpt litt mer. Da får vi se effekten av å bo i høyden et år. Det skal bli spennende.