Gjennombruddet

Etter flere år med skader, og to operasjoner av akillesen, så har det endelig løsnet. Endelig ble det medalje i junior-nm, representasjon for Norge i både super-league, U23-EM, og EM terrengløp. Det ble pers med 9,5 sekunder på 1500m, 14.23 på 5000m (i mesterskapsløp), amerikansk nasjonal tittel i 2. divisjon, finaleplass i U23-EM på 1500m, "runner-up" i terrengløp, U23-NM gull på både 5 000 og 1500m, og senior-NM sølv på 1500m, og endelig tatt familierekorden på 3 000m. Nå kommer året hvor jeg må følge opp alt det, og fortsette å sette nye perser. Vise at fjoråret ikke bare var ett blaff, men at jeg er sterkere, raskere, og bedre enn noen sinne. Så sportslig har dette vært et fantastisk år, men på det personlige plan har det vært verre. Man merker betydningen av vennskap og forhold når ting begynner å gå imot en. I USA har det vært masse styr på høsten med lag"kamerater" som ikke viser seg å være lagkamerater, men heller fiender som gjerne vil trekke deg ned, trenere som gjør det motsatte - skaper forstyrrelser i stedet for å minimere dem, og de du trodde du elsket, som viser seg å heller bry seg mer om seg selv når det kommer til sist. Det er mange som sier at med motgang finner du virkelig ut hvem som er dine venner, for meg ser det ut til å være motsatt. I mai fikk jeg også en mail om spørsmål om jeg ville være produkttester og blogger for Runner's World - en fantastisk mulighet, og en sjanse til å jobbe mot drømmen. I høst fikk jeg også kontakt med University of Portland, som også gir meg en god sjanse til å jobbe mot drømmen om en jobb med løping og markedsføring. Så når alt kommer til alt, så skal man vel ikke klage. Selv om livet har sine tøffe sider, og kroppen ikke alltid lar deg gjøre det du vil, så er jeg i bedre form enn før, og har sjansen til å ta steget opp til det virkelig store nivået. Det er ikke mange som får denne sjansen, og det er nå jeg må vise at jeg er villig til å gjøre alt jeg kan for å gripe denne sjansen med fingre, negler, tenner, og bein, for å gjøre alt i min makt for å utnytte denne muligheten. Dette blir året hvor jeg går fra nasjonalt til internasjonalt nivå, og hvor jeg begynner å nærme meg de virkelig store.

2012 - året jeg kom tilbake

2012 startet med rehab etter akillesoperasjon nr. 2. Det tok imidlertid et helt år før jeg ble 100% kvitt betennelsen. 2012 har vært en evig balansegang mellom forskjellige treningsmetoder, og prøve og feile når det kommer til akillesbetennelsen. Men jeg føler meg langt klokere og smartere nå enn jeg har vært noen gang før. I det siste har jeg trent utrolig bra, fokusert på terskeltrening, og jeg venter en god sessong når jeg starter å slippe opp litt. Man lærer at noen ting fungerer, mens andre ting fungerer ikke. Man lærer hva som betyr mye, og hva man egentlig ikke bryr seg så alt for mye om. Man lærer hvem som er ens virkelige venner, og hvem man egentlig ikke trenger. I det lange løp er det det at man har noen få som man har nær som har mest å si. Noen som man kan stole på og som aldri dolker deg i ryggen. Noen som sier sannheten, og som sier det de mener i stedet for å snike seg bak ryggen på en. 2013 ser ut til å bli et godt år. Jeg er ett år eldre, og langt klokere, har langt mer rutine, langt bedre trent - både sosialt og fysisk.

Nok et år...

Siste året har vært preget av slit og savn, kort fortalt. Skaderehab, 15 eksamener, farvel, ferie, skade, 22. juli, farvel, nytt land, savn, operasjon, hjem, gjennsyn, tilbake, savn. Kort fortalt. Nå er forhåpentligvis meste parten av slitet ferdig. Forhåpentligvis er jeg ferdig med akillesbetennelser og skader for en laaaang stund nå.

Det siste halve året har blitt tilbrakt i Gunnison, Colorado ved Western State College. Der har det blitt mange nye venner, mer trening, mer struktur, og masse lekser. Når man flytter til et land som USA merker man hvor godt det er å bo i Norge. Det er noe med det at man merker ikke hvor mye man liker en ting før man mister det. Merkelig nok er det ikke slik i USA - der er folk strålende fornøyde - de bare vet ikke at alt kunne vært så mye, mye bedre om man faktisk begynte å bry seg om andre. Mange er meget selvoptatte - og vil heller betjene pengene selv - alle vet jo at det ender med at pengene da brukes på en selv. Synd, trist, leit.

Jeg har også fått øynene opp for landeveissykling. En fin sport hvor man blir bedre kjent med området rundt en. Det er som å fly over veiene og leke super-rask bil til tider. Morro.

Forhåpentligvis går alt lettere etter hvert, når jeg får begynt og løpt litt mer. Da får vi se effekten av å bo i høyden et år. Det skal bli spennende.

2011

Uff... Tungt siste år nå, preget av skader, men allikevel preget av en del gode prestasjoner også. Vårsesongen ble fantastisk sett med utgangspunktet, satte pers med 5 sek på 800m i midten av mai, og fikk dermed lov til å løpe på førstevnet til Bislett Games :D Like før skaffet jeg meg også 5 000, som jeg fikk for vaskemaskina jeg vant etter en lekende lett seier i Råskinnet, hvor Anders Aukland virkelig viste seg at han ikke var en så stor idrettsmann jeg hadde trodd, furten etter tapet, og urovekkende lite å stille med i konkurransen, tross heiagjengene han hadde langs løypa. Videre fikk jeg en relativt dårlig sesong på sommeren, men jeg reddet meg litt inn til NM senior da jeg endte som nest beste U20 løper, bak Henrik Ingebrigtsen på en solid pers, 3.52.97, 10 sekunders forbedring fra fjoråret! ;D Etter det ble slutten av sesongen ødelagt av akillesskaden som jeg hadde slitt med hele det siste året, og 27.10 endte det endelig under kniven til Daljord med venstre akilles. Deretter har det blitt praktisk talt NULL trening, så godt som, inntil nå som jeg har fått lov til å løpe to ganger i uka, med litt alternativ trening innimellom. Satser på kanskje å være i brukbar form til mai/slutten av mai, slik at jeg forhåpentligvis får lov til å løpe på Bislett Games 9. juni, og kan få lov til å dra til Mannheim 1.-3. juli, slik at jeg får kvalifisert meg til U20 EM i Estland, 3.51.00 er det magiske tallet...
Ellers har siste halvåret vært VELDIG preget av skole, skole, skole og Aase :D Jeg har fått skrevet 2 extended essay (40 timer estimert hvis du er crazy-effektiv) og gjort forsøk til et tredje, sammen med alt annet av lekser jeg skulle gjort. Havnet litt bakpå i matte i starten av året, og det ble rett og slett ikke særlig mye bedre senere på året. Time will show, 5. - 20. mai er da jeg skal klare å svare på alle spørsmål i pensum i matte, fysikk, økonomi, kjemi, norsk og tysk. Per dags dato kan ALT skje...
Deretter bærer det forhåpentligvis mot Gunnison, Colorado på Western State College of Colorado, som ligger 2 300 moh. Skal bli spennende.
Som sagt har også året blitt preget av Aase, har kanskje påvirket skolearbeidet litt, men det har vært en stor hjelp nå uten trening. Deilig å ha ei man kan stole på og støtte seg til når det går en imot, og som får deg til å slappe av når du begynner å bli stresset og trøtt. Som om du får en helt ny energi etter litt tid sammen. Skal bli spennende å se hvordan det blir når jeg flytter fra Gjøvik... Antageligvis blir det mange måneder uten at vi får se hverandre.
Så nå blir det FULLT fokus på skole fremover de neste 10 ukene, også får det bære eller briste. Greit å ikke ha FULLT fokus på løping når man tross alt ikke får lov til å gjøre særlig mer enn å se på tredemølla to ganger i uka... Men heldigvis er det ikke mitt livs viktigste sesong enda, som jeg sa for et år siden, det er ikke NÅ jeg skal løpe fort, men om 5-10 år. Langsiktighet er stikkordet, selv om utdanning og familie og fremtid med hus og greier har begynt å ta større og større del av tankene mine nå som jeg ikke har fått lov til å løpe så mye som jeg har pleid å gjøre... Men fortsatt er trangen der etter å løpe, løpe og løpe, løpe så fort som går an, stille i store stevner og en gang få lov til å stå på startstreken i en finale på 1500m i et OL. Drømmene er der fortsatt, og de vil ikke forsvinne før jeg har stått der, og opplevd det som jeg tenker på hver gang når jeg tar på løpeskoa eller piggskoa. SPURTE HELE VEIEN, tenk deg den følelsen... Aaahh... Deilig... Drømmen, er stikkordet... Fra drøm til virkelighet, det er DET vi jobber for, hver dag, hver time, hvert minutt, hvert sekund. Fra drøm til virkelighet.

Et år etter

Hei igjen.

denne bloggen ser jeg ikke har blitt fulgt opp så mye... kanskje det kan være fint? legge inn et innlegg en gang i året og se hvordan livet utvikler seg? uansett, jeg prøver, og ser hvordan det bli. 3. februar, hvert år, en gang i året. spennende prosjekt.

Uansett.

Nå har jeg nettopp begynt å løpe igjen, etter en lengre pause fra løpinga pga. akillesbetennelse...

kjipe greier... ødela for mine muligheter til å kvalifisere meg til både nordisk og EM terrengløp... fikk ikke kjørt nok hardøkter, så det gikk rett og slett rævva i NM-terreng. Uansett, nå er jeg i gang med å løpe igjen, spent på hvordan det går fremover. Mitt hovedmål nå om dagen blir å kvitte meg 100% med akillesbetennelsen, slik at jeg komme i gang med hardtrening igjen. motto: det er ikke i dag du skal løpe fort, i morgen eller denne måneden. ikke om et år, to år eller tre år, men om fire, fem, seks, og kanskje sju år. det er da rekordene settes! ;)

UM i Stangehallen

Det ble en bronsje- og en sølvmedalje under årets innendørs UM på Stange. Dessverre holdt ikke spurten mot Vestvik fra Haugesund på 1500m, som kom litt overraskende på oppløpssida. Så skal det også tas med at flere av de sterkeste ikke stillte til start på årets første UM (Eide, Kårbø osv.), men jeg satser på å forbedre meg ytterligere frem mot utendørs UM på Nadderud i år. Det er fremdeles der det teller :D